5 gode grunner til at jeg ikke flytter til Thailand

IMG_6145

Lesere av denne bloggen spør meg ofte om fordelene ved å emigrere til et annet land, og da helst Thailand. Da svarer jeg at folk må gjøre som de vil, men jeg kommer aldri til å emigrere, selv om familien allerede har et hus der. Det er fem hovedgrunner til dette.

1. Savn. De jeg kjenner som bor fast i Thailand, forteller alle om et savn. Dette savnet er der ikke hele tiden, men det kommer av og til, og savnet blir gjerne sterkere med årene. Savnet gjelder selvsagt først og fremst familie, venner, steder og miljøer – kall det gjerne røtter. Men det gjelder også hverdagslige ting som en kjølig høstbris, lukten av vår, den første hestehoven og duften av syriner i juni. Visst kan en reise hjem for å oppleve dette, men det blir ikke det samme. Å oppleve et barnebarn på Skype er heller ikke det samme som å holde det på fanget.

2. Kildeskatt. Nordmenn i Thailand later som om dette er et særnorsk fenomen som vil forsvinne når myndighetene forstår hvor urettferdig den er. Det er feil. Kildeskatten brer om seg i vestlige land, og den begrunnes med at pensjoner, trygdeytelser og velferdsgoder er subsidiert av staten og fellesskapet. Derfor kan staten også kreve noe tilbakebatling i form av skatter, og det blir svært urettferdig om noen skal stikke av fra regninga. Dette synet veier tyngre enn at emigranter ikke lenger benytter seg av hjemlandets goder. I fremtiden må derfor emigranter gjøre regning med å betale kildeskatt. Det gjelder uavhengig om man er norsk, svensk, tysk eller engelsk. Kildeskatten kommer til å bli endret, og jeg håper at eksempelvis minstepensjonister unngår kildeskatt, men det er en illusjon å tro at den forsvinner. Den kommer også til å bli mer rettferdig, men da ved at den rammer flere emigranter, ikke færre.

3. Dobbeltbeskatning og fremmedgjøring. Det heter så fint at alle bare skal skatte til ett land. I praksis skatter gjerne emigranter til to land. Det skyldes både at man gjerne vil opprettholde noen velferdsgoder fra det landet man kommer fra (slik at man eventuelt kan returnere når man blir gammel eller alvorlig syk), samt at man må betale relativt dyre, private forsikringer for å få tjenester av samme kvalitet i sitt nye hjemland, tjenester som var gratis hjemme. (se forøvrig punktet nedenfor). Dette henger også sammen med at en emigrant har færre rettigheter enn andre. Du blir ikke lenger en av «oss», du blir en av «dem», det vil si en fremmed, en farang. Du går fra å være et subjekt til et objekt- Dette gjelder i mange sammenhenger, også som skatteobjekt og som objekt for å bli utnyttet økonomisk. Emigranter er en svak gruppe. Politikere hjemme bryr seg ikke om dem. De prioriterer de som bor i landet. Og i det nye hjemlandet har du ikke engang stemmerett.

4. Friheten ved å være der man hører til. Det er mange fordeler ved å bo i et miljø man kjenner, og med det mener jeg fordeler ved å kunne språket, de sosiale kodene, det å bokstavelig talt kunne ta seg fram der en ønsker å gå. Det gir en stor frihet. Det innebærer også en frihet å kunne ta seg en ekstrajobb hvis en ønsker det. Enten du vil det eller ikke, så er du norsk. Du kan aldri bli thailender, uansett hvor mye du prøver.

5. Jeg er ikke rik. For å emigrere bør en være velstående, og med det mener jeg at en bør ha betydelig oppspart kapital. Verden må ikke gå under fordi en Nav-utbetaling eller to uteblir, eller at trygden reduseres. Det er rimelig å leve i Thailand og pengene rekker langt. Problemet er bare at du blir fattigere i årene som kommer. Det skyldes dårligere kronekurs fordi oljen langsomt tar slutt, og det skyldes at den norske stat ikke lenger kommer til å ha samme inntjening fra oljefondet. Dermed blir det mindre til dem som lever av statlige midler, blant dem pensjonister. Husk at det å bli gradvis fattigere og måtte redusere egen levestandard er ganske deprimerende. Så kan en innvende at det også gjelder norske pensjonister i Norge, og det er selvsagt riktig. Men de er ikke følsomme for kronekursen og de har friheten til å kunne ta seg en ekstrajobb hvis det passer, og de har et nettverk og dermed en trygghet en emigrant ikke har.

Derfor kommer jeg også i fortsettelsen til å ha ett bein i Norge og ett i Thailand. Da nyter jeg det beste i to flotte land, og det er svært nok for meg, for å sitere Jonas Fjeld, en drammenser som er litt mer kjent enn meg.


(annonser2)



    thaipostno

    thaipostno