Jeg skal nå forsøke å sette ord på de følelse…

Jeg skal nå forsøke å sette ord på de følelsene jeg sitter igjen med etter at jeg var i Thung Song for å levere alle de buddhistiske eiendeler etter jentenes mor.
Min forrige Thai kone døde tragisk i Norge etter bare 10 måneder.

Jeg har lagt alle de buddhistiske eiendelene forsiktig ned i en bærepose og er klar for avreise, Thung Song.
Bare venter på min kjære og hennes datter skal bli klare også.

Jeg har på forhand gjort avtale om at et ektepar i politiet skal være med meg i tilfelle det er noen som vil lage bråk når jeg kommer i fredelige hensikter.

Min kjære har igjen også gjort avtaler jeg ikke var helt klar over denne dagen etter at jeg har fått levert alle Buddha gjenstander.
På grunn av dette, fikk jeg ikke den forventede tid i Thung Song jeg trengte.

Ekteparet har hentet bilen på forhånd og vi er klare når de kommer kjørende.
Deretter kjører vi for å fylle diesel og henter først en av to gode venner.
Så er blir jeg fortalt at jeg kan kjøre, så jeg tar over og vi henter også den andre gode vennen … vi er nå 6 voksne i en 4 dørs pickup Isusu på vei til Thung Song.

Jeg svinger av hovedveien og ned soi`en, hvor jeg trort at jentene fortsatt bor, men det jeg blir fortalt der, er at jentene har flyttet og at jeg kan snakke med noen venner av dem over gaten.

De må ha solgt huset og flyttet alle sammen, tante, kusine, hennes mann og barn, og "mine tre tidligere døtre" og sønnen til den eldste av dem.

Jeg går over veien og spør etter jentene og jenta jeg snakket med, ringer den eldste og ber henne komme.
Ikke lenge etterpå kommer hun på en motorsykkel, så de kan ikke bo så langt unna der de alle levde før.
Jeg ser hun blir med det samme litt sjokkert over at jeg er der for å snakke med dem.
Hun spør om jeg bor langt unna med min nye familie, og jeg forklare hvor jeg bor.
Mine politi venner supplerer og forklarer hvem de er og hvorfor de er med meg.
Hun slapper betydelig av, begynner å gråte, og det gjør jeg også når hun begynner å fortelle hva som skjedde med dem.

For det første …
Jeg ser at det er noe spesielt med henne, når hun kommer … hun har ikke hår på hodet.
Hun har hatt en kreftoperasjon, og vil trolig bli frisk igjen … og håret vil vokse ut igjen og hun vil bli like vakker som før.

Så kommer den neste sjokk …
Alle tre jentene har forlatt buddhismen og konvertert til kristendommen
Jeg prøver å ikke bryte helt i gråt, og hun gir meg en klem først, og deretter gir meg en ny klem kort tid etterpå.
Vi gråter begge to mens vi klemme hverandre.
Jeg føler at jeg savner henne enormt, og i kombinasjon med den informasjonen jeg har nå, blir det for mye og tårene strømme fritt.

Jeg skulle gjerne hatt fått mer tid med henne, men det er tre personer i bilen også som venter på oss for å reise videre inn til det store markedet i Thung Song denne søndagen.
Jeg må ufrivillig si farvel til henne, etter bare 10 til 20 minutter med sammen.
Jeg hadde lyst til å snakke med de to andre jentene også, men jeg fikk ikke den tiden jeg trengte til å gjøre det.
Mine tårer strømme fortsatt når jeg gir henne en siste klem før jeg går til bilen med vennene mine.

Jeg føler at jeg er ute av balanse, og bør helst ikke kjørt en bil der og da, men jeg får samlet meg selv så mye at jeg ikke kjøre feil.

Vi vil spise … blir jeg fortalt … før vi skal til det store markedet i bydelen i Thung Song jeg kjenner så godt.
Nei, jeg er ikke meg selv, og kan ikke helt konsentrere meg om hva som blir sagt eller gjort ved middagsbordet på fortaus-restauranten jeg parkert foran.
Etterpå ga jeg nøklene til vår mannlige politi venn og han kjører videre inn til markedet fra der vi står.

Vi tar til venstre fra Resturangen og inn i en hovedgate og deretter til venstre igjen i lyskrysset og kjører to til tre kvartaler og tar til høyre opp forbi hotellet jentene og jeg bodde på i februar 2015 da vi satte ned urnen med asken av deres mor.
Gaten forbi hotellet går rett opp til markedet som ligger ved parken og jernbanestasjonen.
Jeg er fortsatt litt urolig, og ikke følger helt med på hva som skjer før vi parkerer i en smal gate inne i markedet der salgsvognene/ bodene står tett-i-tett på begge sider.
Det er så vidt går klar av bilens tak under alle paraplyer på begge sider av passasjen.

Jeg går sammen med min kjære, og vi kan kjøpe det vi ønsker av blekksprut, reker og diverse grønnsaker som vi ikke dyrker hjemme.
Fra markedet, kjører vi og stopper ved en skobutikk, der damene vil ha nye sko.

I Ron Phibun kjører vi innom et sted med hester og drikker kaffe i salonen.
Der har de alle typer alkohol og mange typer kaffe.
Derfra kjører vi hjem med begge damene så de kommer begge trygt hjem.

Vi kjørte hjem til vårt hjem i Hin Tok og derfra opp til huset vårt, som ligger over på den andre siden av grensen til Lan Saka.
Lan`ka som de lokale sier her.

Denne kvelden er jeg så sårbar, at bare ett ord, en tanke, er nok til å få frem tårene.
Min kjære og datteren, har sovnet når klokken slår 21:00 og jeg logger av, og jeg går også og legger meg.

Det tar tid å få sove denne natten fordi alle inntrykkene og tankene rase rundt i hodet mitt.
Hvorfor har ikke jentene kontaktet meg da den eldste jenta ble ble kreftsyk og trengte hjelp …?
Alle tre jentene er mine venner på Facebook, så det hadde ikke vært noe problem å komme i kontakt med meg.
Og hva er grunnen til at alle tre har forlatt buddhisme og blitt kristne …?
Hva har skjedd i løpet av disse 18 månedene. ?
Så mange spørsmål jeg kanskje ikke kan få svar på.

Min kjære snur seg og legger hodet på skulderen min og hennes hånd på brystet mitt og deretter kommer Ole Lukkøye til meg også.

Og nå som jeg trodde alt gikk på skinner ☺

Jeg aner ingenting om hva som har skjedd men når jeg leser innleggene dine 11. og 12. desember 2014 så forstår jeg jo at folk langt borte i et annet land begynner å undres. Men som min gamle mor alltid sa til meg: en sak har alltid minst 2 sider. Håper alt går bra!

Jeg håper virkelig at alt ordner seg for jentene fremover.

Thailenderne har en utrolig overlevelses og tilpasningsevne , sett det gang på gang.

Har sett det gang på gang jeg også, så det burde ikke overraske meg… 🙂